Svært kort tid etter at den nye regjeringen signaliserte å utvide de rødgrønnes forsøk til å omfatte alle de 100 kommunene som hadde søkt, erklærte Den Norske Turistforening «krig».

Vi i SKFR ønsker en permanent lovendring som gir alle kommuner muligheten til å etablere scooterløyper innenfor sine grenser. Den nye regjeringen har sagt ja og denne utvidede forsøksordningen må sees på som en mellomløsning for å komme fortere i gang. 40 kommuner skulle få denne muligheten pluss at grensekommuner skulle få etablere tilslutningsløyper til svensk løypenett. Dette kunne i ytterste konsekvens gitt scooterløyper i totalt 70 kommuner om ingen av de 40 forsøkskommunene var grensekommuner. Nå har den nye regjeringen fastslått at drøyt 100 kommuner får denne muligheten – altså alle som hadde søkt. DNT roper høyt i gangene og bruker alle sparepengene på kampanjer for å få stoppet dette. Argumentene flakker vilt mellom folkehelse, støy og villmannskjøring over alle hauger. Alle som har et snev av innblikk i hvordan scooterbruken fortoner seg i etablerte godt merkede løyper, vet at DNT snakker tøv. 

På spørsmål om de ikke driver dobbeltmoral med tanke på sin egen scooterbruk er svarene alltid en regel om at «det er nyttekjøring og den er de for i regulerte former». DNT skal få bruke scooter til sine formål og vi som bor i distriktene skal få bruke scooteren til å lete etter dem om det blir ruskete vær. Utover det skal vi være ute av syne og være stille. Lokalbefolkningen må være stille slik at DNTs medlemmer får ro og fred. Det kan vi innfri, selv med snøscooterløyper. Vi ønsker løyper i områder hvor vi aldri ser DNT sine medlemmer, ingen andre heller for den del. Det er snakk om løyper regulert av kommunene selv etter plan- og bygningsloven. Det vil ligge nasjonale føringer i bunnen og det kommer til å bli en masse jobb for å få de godkjent. 

Dette er et system laget av styresmaktene for at alle skal bli hørt å ha lik innflytelse. Nå får vi i scooterklubbene slengt i trynet at vi skal være så mye bedre organisert enn andre interesser. Både DNT og FRIFO har vist oss det motsatte i sin propaganda mot "frislipp" som de konsekvent kaller ordningen med kommunalt sjølstyre. De er dyktige i DNT til å lage vrangforestillinger om hva dette egentlig dreier seg om. Det kan skyldes den store oppslutningen de har, for folk liker å være på tur, og folk liker DNT. Uproblematisk i utgangspunktet, men når noen har så stor oppslutning og velger å bruke den til å svartmale alt som ikke har med det tradisjonelle friluftslivet å gjøre, da blir det respektløst. DNT mener at det de står for er det» riktige friluftsliv». 

Det er en etnosentrisk holdning som absolutt ikke alle medlemmer i DNT har, men landstyrevedtaket fra 2010 er fortsatt gjeldende og det brukes for alt det er verdt. Med millionoverføringer fra norske skattebetaleres penger er det ikke vanskelig å bygge troverdighet. Hvorfor kan det ikke aksepteres andre former for friluftsliv? Hvorfor kan vi ikke tilgodese noen områder til løyper for rekreasjonskjøring med scooter? DNT utfordres til å komme og se på våre løypeforslag så de kan fortelle oss hvorfor i all verden vi ikke kan kjøre der.

Erik Kirkvold
Snøscooterklubbenes Fellesråd

 
Artikkel publisert i Atv & ScooterNorge 1-2014

For mer enn 15 år siden, altså på slutten av 90tallet lanserte Polaris en modell for å konkurrere med Ski-Doo Summit og Arctic Cat Powder Extreme. Polaris valgte å kalle den for RMK. «Rocky Mountain King» skulle ut å konkurrere i bakkene. Den var halvlang på 345cm og det som for tiden var grovt belte på 38mm. På denne tiden kunne du få den med dobbelsal og greier. Dette ble det dog fort slutt på. I 1999 kom RMK i nytt chassis med 51mm kam og 800cc motor. RMK’en begynte nå å sparke bra fra seg. 

undertegnede...
Undertegnede hadde selv en 2000/700 RMK. Jeg kan huske den som tung, men uhyre kvikk. 700- motoren som Polaris brukte i mange år, var uhyre sterk og solid. Dessverre endte denne RMK’en sine dager i en steinur like før påske 2007. Det var litt som i Åge Aleksandersens sang «Min Dag»: da hørt vi no bannskap, det singla i glass og Bjørn Eidsvåg kom ramlan inn(hallelujah)! I dette tilfellet ramla ikke Bjørn Eidsvåg inn, men de andre to tingene stemmer bra.

2002 med 383-belte
I 2002 kom RMK i helt nytt chassis igjen. Her skulle det ikke hviles på lauvbæra. Ikke bare kom den i nytt chassis. Brutus-belte på 383cm kom også med på kjøpet. Nå begynte vi å se konturene på hva som var i vente de neste 10 årene. Hvem kan vel glemme tilnavnene Vertical Edge og Vertical Escape?? Dette skulle altså virkelig være helt på kanten! Og kanskje litt over av og til. Det skjedde noe i 2005 hos Polaris. De så til en av sine konkurrenter og noe forsvant – lenkearmen. Arctic Cat hadde mangemangemange år tidligere fjernet dette anhenget. Nå fulgte Polaris etter. Det var allikevel kanskje ikke det folk minnes best fra 2005 RMK. En annen nyvinning så også dagens lys – nemlig 900twin motoren! For et beist og for et drag! Nå skulle Polaris nå høyder de ikke hadde nådd før. Nevnte vi at de på nytt byttet chassis dette året..!?

Assault
En sier at en ikke kan skape et behov. Et behov er noe vi alle er født med. Det vi derimot kan gjøre er å synliggjøre dette behovet. I 2009 gjorde Polaris akkurat dette. De lanserte Assault! En scooter så spisset som man aldri hadde sett før. Dette skulle være leketøy i dyp snø. Langt grovt og stivt belte kombinert med knallsolid demperpakke. Dette medførte at den kunne brukes enda hardere og råere enn nærmest noen annen scooter tidligere. Nå begynte det virkelig å lukte svidd..!

Pro-chassiset, en gave til menigheten
Det skjedde i det Herrens år 2011: Pro-chassiset ble født! For en gave! Et mer radikalt chassis hadde aldri sett dagens lys. Nyvinningene var så mange at det er for mye å gå igjennom i denne omgang. I 2013 kom der enda mer nytt med reimdrift som byttet ut kjededrift. Dette var en stor nyhet i scooterverden...og det er her vi er i dag.


Artikkel publisert i Atv & ScooterNorge 1-2014

Man kan ikke annet enn å forstå at Chris Burandt, Phil Yribar, Matt Entz og mange andre med dem, kjører Polaris 800 Pro RMK. Denne scooteren er bygget med ett mål –  å nå steder en før ikke trodde var mulig. 

tastaturPilot: Brian R
Vi har kjørt 800 Pro RMK i 2m pudder på over 3500moh - så for vår del stemmer dette - på en prikk! 

Mer lim, sterkere reim
Forskjellene mellom 013/Pro RMK og 014/ er heller små. Viktigste endring er reima i Quickdrive Low Inertia driv-systemet som er blitt sterkere. De første utgavene fra samlebåndet var også plaget med at de hadde for lite lim(!) på drivakslingen. Dette er fikset slik at det er mer holdbart. 

Innkjøringskluss
Det er ofte slik at nye tekniske løsninger trenger litt «innkjøringstid» før de er 100 %. Men vi ønsker å gi Polaris kreds for at de tar den helt ut og gjør ting på en ny måte. Med unntak av CMX som har hatt reimdrift-kit noen år nå. Men deres produksjon er så liten at det nesten ikke teller og er håndlaget om må nok mer regnes som custom-modeller. Dessuten hadde CMX-kittet en stramme-ordning. Dette trenger ikke Polaris sin løsning. 

Totalt kompromiss-Løs
Man MÅ like denne scooteren. Den er lett, manøvrerbar, har et rått bunn- og mellomregister og har komponenter som er helt i toppen av det som finnes i scooterverden. Når en spisser en modell så mye som det er gjort med Pro RMK, må en forsake en del greier. Dette er på ingen måte en scooter som er behagelig å kjøre på løype. Det rister temmelig bra langs hard løype. Den er ikke spesielt gunstig i pådrag i sving fordi forstillingen er så smal. Videre kjøler den uhyre dårlig på hardpakket snø. Det justerer du likevel fint med å bruke isriverne på sleiderne som er standard. Bare husk å ikke rygg når du har dem ute, da knekker de!

Jolly Jumper
Men om du kjøper denne for å dra på fjelltur langs løypa, eller å trekke slede, så har du skutt deg litt i foten. Det er på ingen måte det den er laget til. Her snakker vi bunnløst pudder, stupbratte heng, sidehilling og om du tør – highmarking. I dette miljøet vil du og din Pro RMK være som Lucky Luke og hesten hans Jolly Jumper. Det finnes nærmest ikke grenser for hva du kan gjøre med denne kongen av fjellet.

KomponentKlimaX
Det som gjør Polaris 800 Pro RMK så bra, er kombinasjoner av komponenter. Quickdrive Low Inertia drivsystem som gir enda kjappere gassrespons enn tidligere, i tillegg til at du sparer et par kilo med roterende masse. Proride chassis med karbonramme er utrolig lett å forelske seg i. Der finnes ingenting på dette chassis som ikke absolutt MÅ være der. Alt annet er fjernet. Powdertrack stigbrettene er etter min delvis subjektive mening de beste stigbrettene som finnes på en serieprodusert scooter. Å få et stigbrett så stivt samtidig som det er mer perforert en det Norske landslagsforsvaret, er rett og slett kunst. Topp det hele av med Pro-Lite sete som er akkurat passe brett, hardt og langt. Du beveger deg som en turner fra side til side og slår deg ikke halvt i hjel om du slamrer rompa hardt i setet etter en hard landing. Som navnet tilsier – dette er virkelig «a f… rocky mnt.kinkyKing!

Allan Stuntpro

Allan Heitmann er en dypdykker, førstegangspappa, grevling i snø, fjellgeit i bakker. Han kjeder vettet av seg med å kjøre etter løype –truende til å sovne av bak ratte. I løssnø derimot er han en annen AllanMann. Han har kjørt 1700km med sin 013/ProRMK. Ikke en eneste km på preparert løype. Han er en av ScooterNorges testPiloter. Akkurat passe, akkurat rett mann i rett snødybde(..!)

Allans gloser
Vi har fått noen gloser fra Allan om hans erfaring med 013- vi tenkte det passet som en «sideordnet» sak til vårt første møte med 014-utgaven som vi også omtaler her rett ved siden av. Allan har soleklare meninger om 013-utgaven. Kun en annen modell konkurrerer om hans oppmerksomhet - om å være den ultimate bakke/dypsnø-spesialist - nemlig Summit. Men akkurat her har vi fokus rettet mot Pro RMK.

Stiv så det svir
Et begrep gjentas gjennom hele vår samtale når positive ting skal fremheves med Pro RMK: «Stivhet». Det er liksom intet kjøretøy på snø som kan måle seg.  Chassiset er ekstremt stivt. Også stigbrettene er nå så stive som de bør være. Dette gir maskin unike egenskaper som nærmest ingen andre i samme segment kan matche - akkurat nå. 

eXtrem råtass
Pro RKM er en råtass, den krever en mer bestemt - eller «presis» sjåfør. – Den er så følsom for «riders input» - førerens bevegelser. Med et så enormt stivt chassis reagerer scooter på absolutt alle input/bevegelser du måtte gi. Dette må du være fortrolig med for å takle scooteren - for overdriver du får du en på trynet. Ingen andre modeller på markedet i dag er så ekstrem her, sier Allan. 

Ny sterkere reim
En ting er endret fra 013-modellen: Ny forsterket reim i Polaris sin direktedrift – quick drive. Denne var et problem på flere 013-utgaver. De røk nemlig tvers av. Men du fikk denne byttet for de som hadde investert i ny Pro RMK.  Det skal sies at det ikke nødvendigvis var Polaris og produsenten sin feil at reima røk.  – Mange slurver med å banke av is etter kjøreturen. Gjør du det forlenger du reimas levetid betraktelig, forteller Allan.

Quick drive-effekten
Quick drive gir flere fordeler: Mindre roterende masse er viktigst – og dermed bygges turtall raskere - og dermed igjen mer direkte respons. Dessuten er det mindre vekt når kjedekassen blir overflødig, men det er nærmest for en «bieffekt» å regne. - Det som gir denne modellen de spesielle egenskapene er stivt chassis og balanse. Det igjen gjør at scooteren blir ekstremt lettkjørt – det er ikke vekten som avgjør her. Chassiset reagerer rått og kvikt på de bevegelser du foretar, legger Allan til. 

Modifisering som feilet
Allan foretok også et aldri så lite eksperiment. Han byttet til et forstillings-kit som var smalere enn originalt. Resultat uteble ikke – ikke i det hele tatt! - Den ble da så smal at den skled på sidedekslene med den følge at man mistet styringen når man la scooteren på siden. Dessuten ble faren for å «falle» ned i dumper, mye større. Det er altså en grense for hvor smal forstillingen kan være på ulike modeller. Jo smalere er ikke nødvendigvis bedre, oppsummerer vår stuntPilot etter sitt modifiserings-stunt.

Du må sjefe mann!
Likevel – Pro RMK er helt utilgivelig – selv med «rett» forstilling. Scooteren reagerer øyeblikkelig på selv de minste kommandoer. Altså  - gir du unøyaktige ordrer må du ta konsekvensen. Og grunnen er opplagt – det stive chassiset gir deg ingen kompromisser. Du må sjefe og dirigere med selvsikkerhet og nøyaktighet. En annen følge er at mindre «tøffe» og bestemte sjåfører vil oppleve modellen som nervøs og ustabil. Tøv, det er du som er nervøs og pinglete(!!)

...men det finnes en råd med det. Du må lære deg å bli vant til maskin. Du må bli venn med den, lære deg å «leve med» den. Gjør du det funker den som Tony Starks Iron Man -  en forbedring av deg selv(..!)




Artikkel publiser i Atv & ScooterNorge 1-2014

Polaris har dreid fokus. Nå er det Indy som gjelder. Vi ser litt nærmere på Voyager-utgaven i Indy-familien. Den finnes i en 600 væskekjølt og en 550 luftkjølt variant. «Luft-modellen» er vårt fokus her. 

tastaturPilot: Brian Rundhaug
50 Indy Voyager som alle de andre Indy-modellene er basert på det suksessrike Pro-chassiset. Dette betyr en lett og lett håndteerbar scooter. Den har den uavhengige IFS (Independent Front Suspension) og coil-over understell med RydeFX MVP dempere. Denne komponent-sammensetningen er en rimelig suksessmiks. Ingen top of the line, men det er heller ikke tanken. De er samtidig absolutt gode nok for denne typen modell.

Fuji-motor
- 550 Indy Voyager er en av de 8 Indy-modellene som er på det Norske markedet i 2014. Det er så absolutt på Indy fokuset ligger denne sesongen og 4 av de nye Indy-modellene har fått en 550 luftkjølt motor med innsprøyting. Motoren er bygget av Fuji.

Nye variatorer
Momentet får scooteren fra en 550 luftkjølt motor med CVTech Powerbloc 50 primærvariator sammen med en Invance sekundærvariator. Begge disse variatorene er nye for 2014. Det nye variatoroppsettet gir en «smooth ride» i lave hastigheter. Det vil si at du skal kunne kjøre svært sakte uten at det skal gå i rykk og napp. Variatorene er også vedlikeholdsfrie ifølge Polaris. De kan justeres og tunes uten å demontere dem fra scooteren. 

Fordel med Pro-chassis
Det sies fra Polaris sin side at den nå godt utprøvde 550-motoren fra Fuji fungerer mye bedre i Pro-chassiset enn i det «gamle» IQ-chassiset. Dette har spesielt med lufttilførsel å gjøre og lufting av motoren. Den er tross alt ikke væskekjølt, og er dermed avhengig av god lufting.

Bra skydd
Voyager har enkel sal med et stort lastestativ på stussen. Lastekapasiteten er på hele 18,9 liter. Selve setet er beregnet for en person, men du får plass til to om dere ikke er redd for litt nærkontakt. Beskyttelse fra snø og vind i høy fart er ofte undervurdert. Det er ikke noe særlig å fryse når en skal ut på tur. Den store vindskjermen på Indy’en er derfor svært velkommen. Denne vindskjermen beskytter både kropp og hender mot vind og vær.

«Fort nok»
Det er et fint drag i motoren tatt i betraktning at det kun er en 550 luftkjølt. Mellomregisteret oppleves som det sterkeste. På løypa fikk vi i overkant av 100 km/t. Det er ikke skremmende fort, dog for mange fort nok. Motorduren høres på en måte litt gammelmodig ut. Det er på ingen måte noe brøl her, og det skal det jo heller ikke være i dagens scooterverden. Men det var noe nostalgisk med lyden. Man ble på et vis satt litt tilbake i tid.

Lettvekter i snø
Scooteren tar seg fint frem i dypsnøen med sitt 365cm-belte. Det var helt uproblematisk å kjøre sakte og stoppe helt opp når snøen ble dyp. Scooteren flyter godt og styrer bra. Under testen måtte vi selvsagt legge den litt på siden sånn bare for å prøve. Dette var på ingen måte noe problem siden forstillingen er smal. Den er justerbar fra 99 til 101,6cm. Et lite men var dog at skiene hadde en tendens til å stikke litt ned i snøen når vi la den på siden. Dette kan komme litt overaskende og oppleves ubehagelig for fører. På løypa ligger du helt fint. Den sporer ikke og skitrykket er bra. Understellet funker fint for en person. Vi satt to på og da slo den fort igjennom. Det er nok noe rom for justering på akkurat dette. Denne maskinen er i utgangspunktet ment som ett lett arbeidsjern for en person. Til dette bruk er understellet helt topp. 

Grei nok
550 Indy Voyager har et forholdsvis hardt, men behagelig sete. Det er passe bredt for både sittende og stående kjøring. Helt klart best for sittende kjøring. Sittestillingen er god og styret er fin høyde på. Du har bra vinkler i armer, hofte og bein når du sitter og kjører. Det føles veldig naturlig å sitte slik du sitter på Voyager’en. Samtidig sitter du langt nok bak til at du ikke slår knærne i sidedekslene. Instrumenteringen er  enkel, men veldig oversiktlig. Speedometeret er analogt i tillegg til at det har et digitalt display under. Startsnorhåndtaket er nytt. Litt mer ergonomisk på et vis. Indy’en har el-start, så snora blir nok lite brukt, om du ikke ønsker å se om barna eller kona klarer å starte den.

Fy til stigbrett
Vi må gi litt refs til stigbrettene som verken er godt nok uthullet eller aggressive nok. Når det er sagt er dette en arbeidsscooter og ikke en dypsnø lekemodell. Dermed klarer du deg nok med disse stigbrettene. Om du skulle ferdes mye i dypsnøen med scooteren, vil du oppleve at snø samler seg på stigbrettene og bli til is etter hvert.

Honnør-skryt
Polaris sitt Pro-chassis er virkelig en suksess. Nå kommer det altså også i billigere modeller som for eksempel 550 Indy Voyager. En må gi honnør til Polaris for å ha klart å lage et chassis som funker til mountain, løype, touring og utility. Dette medfører også at økonomien i produksjonen blir bedre. Flere modeller laget på samme basis. Dette vil konsumenten få nyte godt av vil vi tro. 

16-årsmodell
En viktig ting å få med er at denne modellen vil 16-åringer kunne kjøre. Nå kan du altså ta med deg 16 åringen i vedskogen. Du vil nok ikke ha store problemer å få ham med om de får kjøre sin egen scooter. (Noe å tenke på om du har behov for litt arbeidshjelp til vinteren..) 



Artikkel publisert i Atv & ScooterNorge 9-2013